Østlilja – Ikke en i mengden!

07-022-L1018722.DNG

Ståle, Østlilja og Hilde. Foto: Edvard Normann Rønning

Det er definitivt forskjell på folk. Enkelte mennesker skiller seg ut i mengden og tar større plass mens andre er mer stille og tilbakeholden. Slik er det også med kyrne og Østlilja var ei ku som automastisk tok styringen i flokken. Hun var livlig, lett for oss mennesker å forstå og hun tok ikke et nei for et nei.  Den selvskrevne bjelleku. Dette bildet som jeg har brukt  sammen med overskriften i bloggen er tatt på beitet i fjor sommer. Vi skulle ta noen bilder og Østlilja var frempå for å få være med. Det var ikke overraskende da hun alltid har vært på hugget.

En historie som illustrerer dette ganske godt er fra den første måneden vi drev gården (august 2008). Østlilja fikk en kalv og i starten overtok vi rutinene til de som drev gården før oss og den var at mor og kalv fikk gå sammen ca en uke i en egen binge før de ble skilt og kalven evt. fikk gå med ammekyr. (Nå får alle mødrene gå med kalvene sine i minst 3 måneder). Som rutinen var tok vi fra kalven etter ca 7 dager, men det varte ikke lenge før Østlilja brøt seg gjennom gjerdet og stod på driftstunet og rauta etter kalven sin. Hun ble geleidet tilbake på beitet, noe hun motvillig gikk med på. Dette skjedde flere ganger. Neste dag skjedde nøyaktig det samme. Den tredje dagen var det kjempefint vær og flere vinduer i bolighuset stod åpne. Vi var inne og holdt på med oppussing. Plutselig kom det en lyd så høy og så dyp at jeg trodde hjertet stoppet…. det var Østlilja som stakk hodet inn vinduet og rautet av full hals! Det var nesten så veggene i den lille peisestua vibrerte! Jeg kjente ikke Østlilja så godt på dette tidspunktet, men skjønte poenget. Jeg sa til henne: Greit du vinner! Du skal få være sammen med kalven din. Da jeg gikk ut og rundt til driftstunet kom hun etter meg som en pil og var tydelig oppspilt av lykke. Vi kunne liksom ikke få gått fort nok! Hun ble sluppet sammen med kalven sin og de fikk være sammen til Østlilja ble lei. Det merkelige er at hun fikk flere kalver etter dette hvor det var helt uproblematisk å skille dem fra hverandre.

23-025-L1018725

 

Det er vemodig å tenke på at dette er et av de siste bildene vi har av Østlilja. Ikke lenge etter bildene ble tatt fant vi henne død på beitet. Trøsten må være at hun hadde det fritt og fint til det siste.

Jeg har mange trivelige minner fra Østlilja og jeg synes det er fint at en så flott personlighet kan være med på å pryde toppen av bloggen.

 

Foto: Edvard Normann Rønning

Dette innlegget ble publisert i Om dyrene. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s